Uforglemmelige Manila

Her kommer en artikkel jeg skrev om oppholdet vårt i Manila, Filippinene for Misjonsalliansen. Tror det blir publisert på Misjonsalliansen sine hjemmesider om ikke så veldig lenge. Organisasjon er anonymisert.

<

Uforglemmelige Manila

«Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød». Slik slutter det andre verset av nattasangen som mine foreldre sang for meg da jeg var liten. I Filippinene forsto jeg hvem jeg hadde sunget om da jeg var liten. Og der fikk jeg bli kjent med dem som trengte hjelpen, og dem som var med å gi den.

Av Fredrik Krunenes

Vi var 4 barnevernstudenter som dro ut fra Norge i slutten av august for å gjøre prosjektarbeid i Filippinene. Gjennom Misjonsalliansen fikk vi kontakt med en av deres samarbeidsorganisasjoner, Manganlong, i Manila. De drev blant annet et åpent dagsenter for gatebarn og et barnehjem i byen, og her fikk vi være voluntører. I tillegg fikk vi sett endel av Misjonsalliansen sitt arbeid både i hovedstaden og i Marinduque.

Og for noen måneder det har vært. Vi har fått bli en liten del av noen barn og voksne sine liv, og fått innblikk i en hverdag veldig annerledes fra vår egen. Det har vært et sterkt møte med de fattigste av de fattige, både gjennom det åpne dagsenteret og gatebarna- og familiene der, og når vi dro på besøk til områder der familier bor på søppeldynger. Her lever mennesker i noe vi gjerne ville ansett som en håpløs situasjon. Men jeg ble veldig fascinert av at det som ofte møtte oss, var smil og latter. En tilsynelatende håpløs situasjon var fylt av mennesker med håp og glede.

En sier gjerne at en ikke forstår hvordan noe virkelig er før en kjenner det på kroppen. Vi fikk være med på noe slikt, nemlig å sove ute på gata med barn og familier Manganlong kjente. Det var en spesiell opplevelse å få innblikk i boforhold og familieliv, preget av å måtte ta dagene en av gangen. Ville inntjeningen av tricycle-kjøringa brødfø familien idag? Samtidig var det store framtidsbekymringer, for eksempel i forhold til ei høygravid mor og om hun ville ha mulighet til å føde på et sykehus. Og vår egen fortvilelse over at et barn skal bli født inn i en tilværelse på gata.

Men lyspunkt var det nok av, ikke bare hos alle de unge som fortalte om hvordan livet hadde blitt bedre etter de kom i kontakt med Manganlong. Siste uka deltok vi på en stor nasjonal konferanse om barns rettigheter, der Misjonsalliansen var initiativtaker, og der 400 unge diskuterte, planla og drømte sammen. De kom fram til håndfaste forslag til endring og styrking av rettighetene deres, og de ble hørt av besøkende fra viktige samfunnsinstitusjoner som har makt til å endre. Det gir meg optimisme på deres vegne, og blir et tegn for meg på at arbeidet som gjøres i Filippinene betyr en forskjell.

«Vern alle med din sterke hånd, mot fattigdom og død», begynner andre verset av nattasangen i min barndom, og sangen jeg sang da jeg la guttene på barnehjemmet en av de siste kveldene vi var der. Det var en sterk opplevelse å innse at dette er de barna sangen handler om, det er disse jeg ber Gud om å beskytte. Det er møtet med disse barna som sitter sterkest igjen, og som virkelig gjør vår reise til noe vi aldri vil glemme.

>

Siden jeg ikke kan ha bilder av ungene ute på nettet, må det bli et av meg selv. Her sitter jeg i utgangen på en Jeepney og ser på trafikken på hovedveien. Og tenker for meg selv at, dette, dette er en bra tur. Og det var det.